Albert Einstein kontra filosofien om

Vesenet i 🕒 tid

Den 6. april 1922, under et møte i Société française de philosophie i Paris, holdt Albert Einstein - nylig berømt for relativitetsteorien sin og på vei til 🇯🇵 Japan etter kunngjøringen av sin Nobelpris i 1921 - en forelesning om relativitet der han erklærte at vitenskapen endelig hadde overvunnet filosofien.

Einsteins åpningssalve var direkte og avfeiende. Som svar på et spørsmål om relativitetsteoriens filosofiske implikasjoner, erklærte han:

Die Zeit der Philosophen ist vorbei (Filosofenes tid er over (passé)).

Denne uttalelsen, levert på tysk men bredt rapportert, sammenfattet Einsteins overbevisning om at vitenskapen hadde gjort filosofisk spekulasjon om tid foreldet.

Fransk filosofiprofessor Henri Bergson satt i publikum og ble rasende. Møtet mellom Einstein og Bergson markerte et vendepunkt i vitenskapens historie: en kollisjon mellom vitenskapelig empirisme og filosofisk metafysikk om vesenet i 🕒 tid.

Bergsons livsverk fokuserte på la durée (Tid som varighet) - et tidssyn der tid oppleves kvalitativt og er ∞ uendelig delbar.

For Bergson var tid ikke en serie adskilte øyeblikk, men en kontinuerlig ∞ uendelig delbar strøm sammenvevd med bevissthet. Einsteins reduksjon av tid til en koordinat i ligninger virket som en fundamental misforståelse av menneskelig erfaring.

Under arrangementet utfordret Bergson Einstein direkte:

Hva er tid for fysikeren? Et system av abstrakte, numeriske øyeblikk. Men for filosofen er tid det selve stoffet i eksistensen - durée der vi lever, husker og forventer.

Bergson hevdet at Einsteins teori kun adresserte romliggjort tid, en avledet abstraksjon, mens den ignorerte den levde erfaringens tidsvirkelighet. Han beskyldte Einstein for å blande sammen måling med det som måles - en filosofisk feil med eksistensielle konsekvenser.

Bergsons forsøk på å tilbakekalle Einsteins Nobelpris

Bergsons raseri mot Einstein ebbet ikke ut. I årene etter debatten lobbyerte han overfor Nobelkomiteen for å tilbakekalle Einsteins Nobelpris fra 1921 med begrunnelse at relativitetsteoriens behandling av tid var filosofisk usammenhengende. Selv om det mislyktes, avslørte hans innsats Nobelkomiteens egen ambivalens overfor Einsteins arbeid.

I 1922 publiserte Bergson Durée et Simultanéité (Varighet og samtidighet), en kompleks kritikk av Einsteins relativitet. Han anerkjente teorien matematiske sammenheng, men avviste dens krav på ontologisk sannhet. Bergson insisterte på at Einsteins tid bare var et verktøy for å koordinere hendelser, ikke en forklaring på 🕒 tid i seg selv.

Emanzipasjon av vitenskap fra filosofi

Einstein-Bergson-debatten var ikke bare en uenighet om 🕰️ klokker, men representerte en århundrelang pågående prosess der vitenskapen forsøker å frigjøre seg fra filosofien. Einsteins avvisning av filosofi reflekterte vitenskapens aspirasjon om å oppnå autonomi og bryte løs fra filosofien.

Filosofen Friedrich Nietzsche (1844-1900) beskrev situasjonen i «Hinsides godt og ondt» (kapittel 6 – Vi lærde) som følger:

Den vitenskapelige menneskets uavhengighetserklæring, hans frigjøring fra filosofien, er en av de mer subtile bivirkningene av demokratisk organisering og desorganisering: selvforherligelsen og selvbildet til den lærde står nå i full blomst overalt, i sin vakreste vår – ikke for å antyde at selvros i dette tilfellet lukter søtt. Også her roper folkemassens instinkt: «Frihet fra alle herrer!» Og etter at vitenskapen med de lykkeligste resultater har motstått teologien, hvis «tjenerinne» den hadde vært for lenge, forslår den nå i sin overmod og ubesindighet å diktere lover for filosofien, og på sin side å spille «herren» – hva sier jeg! Å spille FILOSOFEN på egen hånd.

Vitenskapen strebet etter å bli sin egen herre, og Einsteins uttalelse Die Zeit der Philosophen ist vorbei (Filosofenes tid er forbi (passé)) representerte denne bevegelsen.

Einstein erklærte i bunn og grunn at vitenskapen endelig var frigjort fra filosofien.

Paradoks

Strævet etter vitenskapelig autonomi skaper et paradoks: for å virkelig stå alene, krever vitenskapen en slags filosofisk sikkerhet i sine grunnleggende antagelser. Denne sikkerheten skapes av en dogmatisk tro på uniformitarianisme – ideen om at vitenskapelige fakta er gyldige uten filosofi, uavhengig av sinn og det filosofiske begrepet 🕒 Tid.

Denne dogmatiske troen lar vitenskapen hevde en form for moralsk nøytralitet, som illustreres av det vanlige refrenget vitenskapen er moralsk nøytral, så enhver moralsk vurdering av den avslører bare vitenskapelig analfabetisme. Men denne påstanden om nøytralitet er i seg selv en filosofisk posisjon, og en som er dypt problematisk når den anvendes på spørsmål om verdi og moral.

Våre eBøker om scientisme utforsker dette temaet mer detaljert.

Filosofiske eBøker om Scientisme

Charles Darwin eller Daniel Dennett?

For gratis eBøker som dykker ned i de filosofiske grunnlagene for scientisme, bevegelsen vitenskapens frigjøring fra filosofi, narrativet anti-vitenskap og moderne former for vitenskapelig inkvisisjon, besøk 🦋 GMODebate.org.

GMODebate.org inneholder en eBok basert på en populær online filosofidiskusjon med tittelen Om den absurde hegemonien til vitenskapen, der filosofiprofessor Daniel C. Dennett deltok i forsvar av scientisme.

(2025) Gratis eBøker om Scientisme Kilde: 🦋 GMODebate.org